Jeg så min veninne,
den eneste, jeg så henne
gå for å dø.
Og siden har trærne sørget,
Og siden har Døden trukket
Min kropp og sjel og stemme
Ut i fortvilelsens sjø!
Den 26. november 1942 følger 21 år gamle Gunvor Hofmo sin jødiske kjæreste, Ruth Maier, til transportskipet Donau. Ruth blir sendt til utrydningsleiren Auschwitz, og Gunvor hører aldri mer fra henne.
For en av våre største lyrikere, Gunvor Hofmo, var andre verdenskrig en avgjørende livsskjebne. Krigen knuste kjærlighetsforholdet til den som sto henne nærmest, og preget alt Hofmo skrev i løpet av livet. Hofmos dikt regnes blant de sterkeste ekspressive uttrykkene for krigserfaringen i norsk litteratur, og har blitt omtalt som mørkets sangerske.
Som kjærlighetspoet har Hofmo imidlertid vært upåaktet, noe som nok delvis skyldes at hun var lesbisk og i tråd med tiden hun levde i uttrykte seg forsiktig. Men lest i ettertid fremstår flere av diktene henvendt til et du som intense kjærlighetsdikt til Ruth Maier.
I romanen Du eneste skriver forfatter Hilde Hagerup en fortelling med utgangspunkt i livene til Hofmo og Maier, der også kjærligheten får sin plass, i en alternativ, håpefull slutt. Boka har fått et gjennomslag av de sjeldne, vunnet Brageprisen og blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Blant flere store nålevende poeter som holder både mørket og kjærligheten i Hofmos forfatterskap høyt er Steinar Opstad, som harholdt foredrag og skrevet om tekstene hennes.
Også Hofmos psykiske helse bar preg av krigserfaringen, og hun var i flere perioder innlagt på Gaustad mentalsykehus. I boken Verden og buksene stiller litteraturkritiker Kaja Schjerven Mollerin spørsmålet om hvordan psykiatrien forholdt seg til at Hofmo forelsket seg i kvinner. I hvilken grad ble homoseksualiteten forstått som en del av sykdomsbildet, og hva innebar åpenheten mot kvinner for Hofmo selv?
På Litteraturhuset møtes Hagerup, Opstad og Schjerven Mollerin til samtale om krigen og kjærligheten i Hofmos liv og litteratur.
