Teatret er den kunstformen der alt kan gå galt. Derfor bør forfattere forsøke seg i dramatikken. (Ivo de Figueiredo)
Da Arne Lygres teaterstykke Jeg forsvinner hadde urpremiere på det toneangivende La Colline i Paris i 2011, hevdet franske kritikere at han representerte noe helt nytt i internasjonal samtidsdramatikk. Her hjemme regnes han som en av våre viktigste samtidsdramatikere, med utforskningen av makt og avmakt i ulike relasjoner som ett av temaene han stadig vender tilbake til. I 2013 fikk Lygre Ibsenprisen for stykket Jeg forsvinner, men fremdeles er han langt mer kjent utenfor enn innenfor Norges grenser.
Ivo de Figueiredo har akkurat ferdigstilt det omfattende verket Ord/Kjøtt, om norsk dramatikks historie fra 1890 til 2000. Amandaprisvinner Laila Goody har flere ganger spilt i Lygres oppsetninger, og har et nært forhold til hans tekster, men er også godt bevandret i det klassiske repertoaret. Hvor kommer den norske dramatikken fra, og hvor er den på vei videre? Hva er forskjellen mellom å spille helt ferskt materiale og å tolke teatertradisjonen, og hvilke trender og tendenser kan skimtes i nyere norsk dramatikk?
Lygre, de Figueiredo og Goody samtaler med Linn Rottem. Hun romandebuterte i fjor med Forestillinger om et hjem, der livet på og rundt en teaterscene utgjør en viktig del av handlingen.
FOTO: Erik Berg/Nationalteatret
Kjelleren Litteraturhuset Med Ivo de Figueiredo, Laila Goody og Arne Lygre