Ved århundreskiftet formulerte Anna Munch en dristig tanke: Hva om idealet for en kjærlighetsrelasjon kunne være at begge kjønn var intellektuelt likeverdige? I 1889 kom hennes romandebut Kvinder, som fikk en varm mottakelse. Her var det en forfatterdebutant som var på sporet av noe. Hun var imidlertid også på sporet av noe annet: av Knut Hamsun.
Først blir Munch og Hamsun venner, de brevveksler, men etter hvert tar Munchs følelser overhånd. Hun forlater mann og barn for å følge etter ham i inn- og utland og blir etter hvert også anmeldt for å sende kompromitterende brev til den berømte forfatterens viktige forbindelser. Men kan ting ha vært annerledes? Kan det for eksempel ha vært Knut Hamsun som skrev de rammende brevene selv? Forfatter Selma Lønning Aarø har gjort research i Nasjonalbibliotekets arkiver og skriver i sin roman Hennes løgnaktige ytre fram sin versjon av 1800-tallsstalkeren Anna Munch.
Svenske Lena Andersson har skrevet to romaner om kjærlighetssyke Ester. I den siste, Uten personlig ansvar, tolker Ester endatil en brukt porsjonssnus på toppen av callinganlegget i blokka si som et tegn på gifte Olofs ildfulle kjærlighet. Alle detaljer fortolkes slik at universet selv blir stående som en garantist for relasjonen. Men er egentlig Olof så keen?
«Men handler den om kjærlighet? Handler den ikke mer om forelskelse som besettelse?» skriver forfatter og litteraturprofessor Christian Refsum om Anderssons roman i sin essaysamling Kjærlighet som religion. Nå møter Aarø, Andersson og Refusm litteraturkritiker og skribent Ellen Sofie Lauritzen til en samtale om forelskelsens maniske tvilling.
Wergeland Litteraturhuset Selma Lønning Aarø, Lena Andersson og Christian Refsum