Hva slags syn man har på døden, sier mye om et samfunns levemåter og tankesett. I gamle Roma ble det hvisket memento mori – husk at du skal dø – i øret på triumferende krigere for å minne dem på at de ikke var guder: Selv om du er seierherre i dag, kan du være borte i morgen. Og på 1400-tallet var skriftene Ars bene moriendi, kunsten å dø en god død, populære i Europa – leveregler som skulle forberede folk på møtet med døden.

I dagens vestlige samfunn derimot, er døden noe de fleste av oss styrer unna. Vi gjør alt vi kan for å unngå møtet med både egen og andres død. Er døden det vestlige samfunnets siste tabu?

Professor i sosialmedisin Per Fugelli har latt seg fascinere og irritere av vår moderne holdning til døden som noe fjernt fra livet. Nå kommer han med boka Døden, skal vi danse? og hevder at vi i vesten rett og slett har tatt livet av døden. På Litteraturhuset i dag tar Fugelli et oppgjør med Vestens fortrengning av døden og viser hvordan både vår egen og andre kulturers forhold til mannen med ljåen påvirker måten vi lever på.