Disseksjonen ble etablert som en medisinsk praksis på 1500-tallet. Praksisen var omdiskutert. Håndteringen av den døde forbrøt seg mot tabuer og etablerte tradisjoner. Gjetordet om disseksjonen nådde raskt poeter, dramatikere, filosofer og malere, som valfartet til universitetene og det anatomiske teatret, der disseksjonen fant sted, for å bivåne åpningen av liket og skrive om hva de så. Dette har etterlatt seg uutslettelige spor i litteraturen og malerkunsten, blant annet Rembrandts kjente «Dr. Nicolaes Tulps anatomiforelesning». Den skjønnlitterære interessen for medisinernes behandling av kroppen har aldri avtatt etter den tid. I vår tid spiller fiksjonenes rettsmedisinere den samme rollen, det finner sted en CSI-effekt.

Poet, essayist og kritiker Espen Stueland ser på medisinen som arkiv og forfatteren som arkivar i sitt opus magnum, den 750 sider lange essaysamlingen Gjennom kjøttet. Disseksjonens kulturhistorie.